Flere bilder av Eple
Eple

Eple - Malus domestica

Navn Eple
Samisk navn Eahppel, Ebel, Eppel
Latinsk navn Malus domestica
Familie Rosefamilien
Herdighetssone
Frøbehandling X
Spiselig
Medisinsk
Kjente farer Frøet inneholder svært små mengder blåsyre (Muligens blader også). I små kvanta er blåsyre ufarlig, slik at et fåtall frø anses for å være ufarlig.
Bladfellende/Eviggrønn Bladfellende tre
Ytelsesevne 4
Jorddekkende egenskap -
Jordsmonn
Skygge/sol preferanse
Skygge/ Sol toleranse
Fruktbarhet SF - SS - TR
'Aroma' - A2 gr.stamme
Antall
Utsolgt
'Aroma' - M26 gr.stamme
Antall
Utsolgt
'Belle de Boskoop' - A2 gr.stamme
Antall
Utsolgt
'Belle de Boskoop' - M26 gr.stamme
Antall
'Dunlow' - A2 gr.stamme
Antall
'Dunlow' - M26 gr.stamme
Antall
'Filippa' - A2 gr.stamme
Antall
'Fosseple' - M26 gr.stamme
Antall
Utsolgt
'Gul Gravenstein' - A2 gr.stamme
Antall
Utsolgt
'Gullspir' - M26 gr.stamme
Antall
Utsolgt
'Haugeeple' - A2 gr.stamme
Antall
'Haugeeple' - M26 gr.stamme
Antall
Utsolgt
'Ingrid Marie' - M26 gr.stamme
Antall
Utsolgt
'Kaupanger' - A2 gr.stamme
Antall
Utsolgt
'Kaupanger' - M26 gr.stamme
Antall

Tegnforklaring til tabellen finner du ved å klikke på tegnet.

Bladfellende tre som blir opptil 9 meter høyt. Epler er enkle å dyrke i en skoghage. Som oftest er epler podet på grunnstamme for å kontrollere størrelse på treet og for å gi de motstandsdyktighet mot skadeinsekter og sykdommer i røttene. Gressløk har en god effekt under epletrær der den via røttene forhindrer og heler epleskurv. En vanlig måte er å pode en rekke forskjellig sorter på en grunnstamme som gir et stort tre. Fordelen med det er at man sprer innhøstningsseosngen over en lang periode. Malus domestica er en hybrid mellom en rekke epleslag som har blitt valgt ut gjennom årtusener.

Grunnstammer:
Det finnes en rekke grunnstammer som er egnet for epledyrkning.
- A2 (Alnarp A2) blir som frøplanter stor i vekst. Svensk grunnstamme med lite rotskudd og svært god vinterherdighet.
- Anatonovka blir også stor i vekst, men likevel endel mindre en A2.
- M25 og MM111 blir ca 6 meter høy og vid.
- MM104 blir ca 5-8 meter høy.
- MM106 som blir ca 4 meter høy og vid.
- 'Northern Spy' som blir 3.5-5 meter høy og vid.
- M9, M26 og Budagovski 9 som blir ca 2-3 meter høy og vid.
- M27 trær som blir 1-2 meter høye og vide

MM111 og MM106 tolerer tung leirholdig jord godt. Budagovski 9 er svært hardfør. Northern spy er motstandsdyktig mot bladlus. MM104 tåler tørke.

A2 er en vært robust grunnstamme som vokser godt i leirholdige såvel som sandholdig jordtyper, i veldrenert såvel som tørr jord, i næringsrik såvel som skrinn jord.

Anatonovka er en svært hardfør russisk rotstokk som vokser godt i leirholdig jord. Røttene vokser dypt, og rotsystemet blir stort og trenger god plass, rotstokken tåler derfor tørkeperioder godt. Mye brukt i Øst-Europa.

M26 Vokser godt i siltholdig og sandholdig jord, men er ikke like god i leirholdig jord. Den har grunne røtter som ikke tåler konkurranse i særlig grad. Den tåler veldrenert og noe fuktig jord, men ikke våt jord.

Sorter: Seinmodne sorter er mest avhengig av solrike plasser, mens kokeepler er minst kresne på sol. De fleste sorter er ikke selvfertile slik at minst 2 sorter som blomstrer rundt samme tid er nødvendig. Det er derfor vanlig å dele epler inn i blomstergrupper for å gjøre dette lett og oversiktelig - Fra blomstergruppe A som blomstrer svært tidlig til blomstergruppe H som blomstrer svært sent. Spesielt i fuktige områder er eple sårbare for en rekke sykdommer slik at kultivarer med motstandsdyktighet mot sykdom blir ekstra viktig. Epler er også avhengig av store mengder næring slik at de bør samplantes med nitrogenbindere og kaliumrike planter som valurt. Flaggermuskasser er spesielt nyttig siden de spiser mye rognebærmøll og andre skadeinsekter.

Det finnes tusenvis av sorter slik at det kan være nyttig å eliminerer ut fra hva man egentlig trenger:
- Når ønsker du å høste inn
- Kompatible blomstringstider
- Motstandsdyktighet mot sykdommer
- Lokale kultivarer som er velegnet der du bor

Konservering av eple

Eple, tørket

Formering av eple

          : Lett
     : Noe vanskelig
  : Svært vanskelig

Poding: Pisk og tunge
             Flisspiring. Grunnstamme plantes ut på vinteren og flisspires nært jordoverflaten.

Eple sorter

Eplenøkkelen fra København universitet er en fantastisk ressurs for eplesorter for nordiske forhold, selvom norske sorter er underrepresentert.

Epletrær trenger stort sett krysspollinering fra en annen sort som blomstrer på samme tid. Plant to sorter fra samme blomstergruppe A, B, C, D, E, F, G eller H, (Står i parantes).

Aroma (D): Røde frukter. Innhøstingsklar i oktober. Utsatt for grå monilia om det er fuktig vær under blomstringa. Mottagelig for prikksyke. Opphav: Ingrid Marie x Filippa (Sverige 1945).
Belle de Boskoop (C): Frukter gyllen oransje med røde flammer. Innhøstingsklar i oktober. Triploid. Svært motstandsdyktig mot epleskurv, og motstandsdyktig mot frukttrekreft og gul monilia. Mottagelig for prikksyke Opphav: Reinette de Montfort (Nederland).
Dunlow (B): Gule frukter med rød-rosa områder. Innhøstingsklar i oktober. (Australia).
Filippa (D): Gule frukter. Innhøstingsklar i september. Utsatt for spinnmidd. Motstandsdyktig mot epleskurv. Utsatt for grå monilia om det er fuktig vær under blomstringa. Muligens en Gravenstein frøplante. (Danmark 1880)
Fosseple (C): Gule frukter med røde flammer. Innhøstingsklar i oktober. Norsk sort som har fått sitt navn etter gården Foss i Sogndal i Sogn (Norge).
Gul Gravenstein (A): Gule frukter. Triploid. Innhøstingsklar i september. Noe mottakelig for epleskurv, bitter pit og frukttrekreft. Svært mottagelig for pærebrann og epleglansvikler. (Europa).
Gullspir (B, C?): Gule frukter. Innhøstingsklar i september. Norsk sort fra Sørvestlandet (Norge).
Haugeeple (?): Gule frukter med røde flammer. Innhøstingsklar i september. Sort som har vært mye utbredt i Nordfjord. Sorten har vært lite kjent utenom Sogn og Fjordane. (Norge 1880).
Ingrid Marie (D): Grønn-gule frukter med røde flammer. Innhøstingsklar i september. Motstandsdyktig mot epleskurv. Opphav: Cox's Orange Pippin x (Danmark 1910).
Kaupanger (D, E?): Gule frukter som blir røde på solsiden. Innhøstingsklar i oktober. 'Kaupanger' er trolig en norsk sort som en før trodde kom fra gården Kaupanger i Sogn. Sorten har vært mest plantet på Vestlandet, men fra slutten av 1800-tallet ble den også plantet litt i de beste fruktbygdene på Øst- og Sørlandet. I kyststrøk med mye nedbør passer den ikke. Det kan angripes av frukttrekreft (Norge).

Skadeinsekter og sykdommer på eple

Bjørkefrostmåler - Operophtera fagata: Bjørkefrostmåler er utbredt i lavlandet over hele det sørlige Norge og finnes nord til Troms. Den ligner på liten frostmåler, men er langt fra så utbredt som denne. Larvene spiser knopper og blader på mange busker og trær fra tidlig på våren, og noen ganger kan den opptre i ganske store antall. Bjørkefrostmåler har bjørk som sin viktigste vertsplante og kan opptre med masseangrep. Bøk, eik, rogn, alm, er også viktige vertsplanter. Den kan opptre på plomme, eple, kirsebær, hageblåbær og solbær - og kan i Danmark gjøre riktig store innhugg på disse. Dens betydning som skadedyr i Norge er uklar, men det kan være at liten frostmåler feilaktig har fått skyld for endel angrep.

Bladlus - Aphidoidea : Både røtter, stengler, blader, blomster og frukter og bær kan angripes af forskjellige arter. De første symptomene på angrep av bladlus ses ofte som et klistrete og skinnende belegg på bladoversiden, kalt "honningdugg". Dette er bladlusenes sukkerholdige ekskrementer. Samtidig indikerer det at lusene finnes høyere oppe i treet. Sotdugg kan oppstå, som er et sotaktig belegg på bladene forårsaket av forskjellige saprofyttiske konidiesopper som spiser honningduggen. Disse skader ikke plantevevet, men kan hemme fotosyntesen. Bladlusskader ses ofte som krøllede, abnorme skudd, som utvikles som et resultat av direkte suging. Bladlus plasserer seg der er størst konsentrasjon av næring (sukker og aminosyrer), i knopper og på spissen av planteskudd.

Bladlus har mange naturlige fiender, men disse forhindres ofte fra å komme til bladlusene da lusene svært ofte drives eller gjetes av maur. Maurfeller åpner for rovinsekter. Jordekkeplanter som fordriver maur eller bladlus forebygger. Mange naturlige bladlussprayer er effektive, eksempelvis laget av bastard indigo.

Blodlus - Eriosoma lanigerum: Blodlus er ikke etablert i Norge i dag, men er påvist flere ganger på importert plantemateriale, og i minst ett tilfelle overlevde den to vintre i Møre og Romsdal før den ble utryddet. Infiserte planteskolevarer og eplefrukt kommer ofte inn til landet, og det er svært sannsynlig at arten i framtiden vil få fast fotfeste hos oss. I Sverige er den funnet utbredt til Dalsland som grenser til Østfold. Blodlus sitter på barken og er dekket av et bomullsaktig hvitt vokslag. Klemmes selve bladlusa i stykker, tyter det ut en rustrød til brunlig væske, derav navnet blodlus. Den overvintrer som nymfer i barksprekker eller i jorda rundt røttene på vertplantene, og den utvikler mange generasjoner i løpet av vekstsesongen og blir svært tallrik. Blodlus fører til galler og sår i barken og til stor vekststagnasjon hos angrepne yngre trær. Når gallene sprekker opp, blir det laget inngangsporter for flere sykdommer, for eksempel frukttrekreft og diverse parasittsopper. Blodlusa kommer selv ofte til via beskjæringssår eller rotskudd.

Blodlus har mange naturlige fiender. Effektive predatorer er bl.a. flere arter marihøner, og larvene til forskjellige nettvinger og blomsterfluer. I England er saksedyr regnet som et effektivt nyttedyr, og det blir der slått fast at sprøyting som dreper saksedyrene ofte vil føre til øking i antall blodlus. Blant parasittene er snyltevepsen 'Aphelinus mali' ofte regnet som den viktigste. I Danmark er denne snyltevepsarten vidt utbredt, men da den trekker seg tidlig bort for å overvintre, tar ofte blodlusangrepene seg sterkt opp utover høsten.

Eplebladgallmygg - Dasineura mali: Eplebladgallmygg er et relativt nytt skadedyr i eple i Norge. Den ble først registrert i Gvarv, Telemark, i 1991 og i Ullensvang, Hardanger, i 1992. Fremdeles har eplebladgallmyggen en utbredelse i Norge begrenset til disse to områdene. På unge trær kan veksten stagnere helt på grunn av angrep av eplebladgallmygg.

Eplebladmidd - Aculus schlechtendali: Utbredt på Sør-, Øst-, og Vestlandet. Kraftige angrep av eplebladmidd på kan føre til korkskade rundt begeret. Kan oppdages tidligere ved gulfarging av bladhårene og en spettet blek bladoverside. Ved kraftifgere angrep blir de sølvaktige og skuddveksten reduseres. Noen sorter ser ut til å være særlig utsatt for skade av eplebladmidd på fruktene. Angrep på epler er verre og mer utbredt på eple enn på pære

Faren for skade er større dersom det er lite rovmidd i trærne. Stor biodiversitet fremmer tilstedeværelse av rovmidd.

Eplegressbladlus - Rhopalosiphum insertum: Eplegressbladlusa forekommer tallrikt og svært tidlig på eple og pære om våren. Den gjør liten skade, men tiltrekker seg store mengder nyttedyr som nå typisk mangler føde. Når frukttrærne blomstrer, begynner eplegressbladlusa å fly over til gressarter, og nyttedyrene blir igjen i frukthagene og kan angripe andre skadedyr som grønn og rød eplebladlus.

Epleglansvikler/Eplevikler (Cydia pomonella): I Norge er det funn nord til den sørlige delen av Nordland, men arten er ikke særlig vanlig her. Den er et problem stor sett på Sør og Østlandet. Larvene lever i frukt, særlig på epletrær, men også pære, kvede og hagtorn. Den gjør skade ved å lage ganger i frukten.
Den forpupper seg i bark eller under treet. Den kan delvis kontrolleres ved å bruke feromonduftende feller seint på våren. Fugler er den største skadedyrkontrolløren. Kun få sorter viser motstandsdyktighet.
Flygetiden er i skumringen og om kvelden, fra juli til august. De blir lett tilltrukket lys og kan finnes ved utelamper.

Epleglassvinge - Synanthedon myopaeformis: Kun kjent fra noen få lokaliteter i Østfold og Akershus, men innsamling ved hjelp av feromoner har vist at arten er temmelig vanlig enkelte steder i dette området. Larven lever under barken av epletrær, rogn og andre trær og busker i rosefamilien.

Eplemeldugg (Podosphaera leucotricha): Meldugg på eple- og pæretrær forårsakes av soppen Podosphaera leucotricha. Foretrekker varme og tørre forhold. Kan forårsake betydelige skader på blader og skudd. Overvintrer i skudd og er av den grunn vanskelig å fjerne. Beskjæring av angrepne tupper kan minske neste års angrep. Den opptrer i mindre grad hos trær som står i næringsrik jord med mye humus. Mange sorter er resistente.

Epleskurv (Venturia inequalis): Sopp som trives ved varme og fuktige forhold. Forårsaker skader på blad, skudd og frukt. Soppen overvintrer i bladavfall. Kan forebygges ved å fjerne bladavfall eller innføre resistente sorter.

Eplesnutebille - Anthonomus pomorum: Utbredt i alle fruktstrøk i Norge, men er et større problem på Østlandet. I år med lite blomstring kan eplesnutebillen være en viktig skadegjører, larvene uthuler blomsterknoppene og voksne biller gnager hull i knoppene og gnager seg inn i fruktene. Nøttesnutebille, som normalt går på hasselnøtter, kan også til tider gjøre skade på eple. Særlig dersom det er lite nøtter å legge egg i. Ved kraftig blomstring anses eplesnutebillens larver som et nyttedyr, ved at den tynner ut blomstene.

Snylteveps er en viktig naturlig fiende til eplesnutebille. Ved å fjerne de uutvikla og avkuttede blomstene med larver inni kan den lokale bestanden av eplesnutebille reduseres.

Eplespinnmøll - Yponomeuta malinellus : Eplespinnmøll finnes i Østfold, Akershus, Vestfold, Buskerud, Aust-Agder og Vest-Agder. Om våren minerer larvene i bladene. Senere samler de seg i større kolonier og lever i et felles nett av spinntråder, der de spiser på bladverket. Det er sjelden at angrepet forårsaker stor skade på eple.

Ved svake angrep kan spinnet fjernes for hånd, eller svis av med flamme.

Epleveps - Hoplocampa testudinea: Eplevepsen er utbredt i Agderfylka og i Ryfylke. Larvene borer seg inn til frøene i karten, og dette fører til tidlig kartfall. Moderate angrep er et godt tynningsmiddel for eple. Store angrep kan føre til avlingstap. Enlarve kanødelegge opptil 4 kart.

Skaden kan reduseres ved å fjerne kart før larvene går ut og ved å sette ut hvite limfeller.

Fruktskallvikler - Adoxophyes orana: Første symptomer ses på bladene der grønne partier er gnaget helt vekk, ofte er bladene også spunnet sammen. Gnages det på eple, korkes gjerne overflaten igjen. Skadene er mer av estetisk karakter, og eplene er ofte fullt brukbare for konsum.

Viklerlarverne har en del fiender og en hage med mange forskjellige planter og plantemiljøer vil fremme utviklingen og tilstedeværelsen av disse naturlige fiender, særlig viktig er artene av snyltevepser. Fugler, især meiser er vigtige! Om våren kan man se hvordan flere meisefugler vimser rundt i trærne på jakt etter larver.

Frukttrebladveps - Caliroa cerasi: Den voksne frukttrebladvepsen er glinsende svart og er ca. 5 mm lang. Den har svarte, snegleligende larver som blir 6-8 mm lange. De skjelleterer bladverket så bare nervene blir stående tilbake i gnaget. De finnes særlig på pære og kirsebær.

Frukttrebladveps betyr vanligvis lite som skadedyr på frukttrær, men 2. generasjonslarver kan forårsake tidlig bladavfall og mindre størrelse på fruktavlingen.

Frukttrekreft/Canker (Nectria galligena): Sykdom på eple og pære forårsaket av sekksporesoppen Nectria galligena. Soppen er aktiv i treets veksthvile, i veksttiden prøver treet å vokse over såret; dette er synlig som karakteristiske kreftsår. Den gjør mest skade der treet står i dårlig drenert jord. Angrepne greiner bør beskjæres. Svært mottagelige sorter bør benyttes med varsomhet.

Frukttremidd - Panonychus ulmi: Utbredt i Sør-Norge. Den viktigeste spinnmidden i eplehagen er frukttremidd. Den overvintrer som egg på barken. Tidlige angrep fører til lyse parti i bladene. Kraftige angrep av frukttremidd kan føre til reduserte avlinger på grunn av redusert fotosynteseaktivitet. Kraftige angrep fører også til redusert blomsterknoppdannelse og redusert avling året etter.

Kjøper du tre ved plantesenter kan det vær lurt å inspisere treet før kjøp. Den har svært mange naturlige fiender, men bruken av store mengder kjemiske midler har ødelagt for de viktigste naturlige fiendene - rovmiddene. Variert vegetasjon skaper gode habitat for naturlige fiender.

Grønn eplebladlus - Aphis pomi: Grøne eplebladlus er utbredt i alle fruktstrøk i Norge. Som voksen er den 1,5 til 2 mm lang, grønnlig eller gulgrønn med sorte ryggrør. Individer med vinger er mørkere. Den kan gjøre økonomisk skade på yngre trær ved å ødelegge veksten, men er mindre farleg for større tre og er til nytte ved at de tiltrekker seg fordelaktige rovinsekter som tar verre skadeinsekter. Skaden begrenser seg ofte til svakt krøllede skudd, i verste tilfelle vekststans. Utskiller som andre bladlus honningdugg som kan hemme fotosyntesen. Grønn eplebladlus kan også angripe pære, kvede, rogn, roser, ildkvede (Chaenomeles) og hagtorn. De overvintrer som egg på barken av årsskuddene.

Grå knoppvikler - Hedya nubiferana: Grå knoppvikler er utbredt i alle fruktstrøk i Norge. Når frukttrærne skyter skudd på våren, kommer viklerlarvene frem og spiser på disse. De vikler typisk bladene sammen. Senere går de på blomstene der de kan gjøre stor skade. Larvene forpupper og blir sommerfugler og legger egg rundt på bladene i juni. Larvene fra disse eggene lager skader på de nær ferdig utviklede fruktene

Viklerlarverne har en del fiender og en hage med mange forskjellige planter og plantemiljøer vil fremme utviklingen og tilstedeværelsen av disse naturlige fiender, særlig viktig er artene av snyltevepser. Fugler, især meiser er vigtige! Om våren kan man se hvordan flere meisefugler vimser rundt i trærne på jakt etter larver.

Grå monilia - Monilia laxa: Noen eldre sorter, samt sorter som 'Aroma' og 'Filippa' er utsatte om det er fuktig vær under blomstringa. Det er kun blomstene og skuddene som blir angrepne av grå monilia. Siden dette er en underart av grå monilia, så vil ikke soppen kunne smitte fra eple til plomme og kirsebær eller omvendt.

Gul monilia: Sykdom på frukttrær forårsaket av sekksporesoppen Monilinia fructigena, med konidiestadiet Monilia fructigena. Den fører til en brun råte på fruktene, særlig senhøstes, og på lageret. Epler som skal lagres bør være av resistente sorter.

Honningsopper - Armillaria spp. Undervurdert aktør som kan angripe via inngangssår i røtter. Angrep via røtter gir seg gjerne utslag i at en del av busken dør som hører til den delen av rota som er angrepet. Angrep kan fremtre ganske forskjellig. Noen arter honningsopp kan leve mange år i kjerneveden der den angriper cellulosen og lager hølråte. Aggressive angrep kan føre til at yngre busker dør allerede etter ett år. Hos eldre trær avtar skuddveksten. Honningsopp går ikke langt opp i treet. Honningsopper angriper gjerne levende trær fra en stubbe eller tømmerstokk via soppmycelstrenger og rhizomfer som brer seg utover skogbunnen fra denne basen. Det er slike angrep som ofte blir problematiske fremfor spredning av sporer. Tørkestress er ofte en grunn til at honningsopper klarer å invadere friske trær. Utseende på angrep mistolkes ofte som tørkeskader.

Den beste måten å forhindre angrep er ved forebygging. Unngå at stubber og tømmer blir infisert. Innpod med annen sopp som koloniserer stubben Man kan få betydelige problemer med honningsopp om man etablerer en frukthage på bunn av nyhogd (gran)skog.

Liten frostmåler - Operopthera brumata: Alle slags løvtrær, inkludert frukttrær og bærbusker er utsatt. Liten frostmåler har svinginger i bestanden med topp hvert 9.-11. år. I de årene det er herjinger kan liten frostmåler føre til store økonomiske tap. Larvene kan renske trærne for blad og blomster og slik redusere avlingene drastisk. De små lysegrønne larvene dukker opp tidlig, gjerne ved knopputspring der de graver seg inn og utholder blad- og blomsterknopper. Ved mindre angrep blir det en mer naturlig uttynning som kan være av det gode. Meisekasser og høy biodiversitet er den beste løsningen mot frostmålere. Limbelter på trærne har vist seg effektivt for å forhindre invasjon, de forhindrer den vingeløse hunnen å komme seg opp i trærne og legge egg.

Misteltein - Viscum album: Plante som lever som parasitt på trær, i Norge bl.a. på lind, lønn, rogn, eple og pære. I Norge finnes arten bare ved Oslofjorden, med desidert størst forekomst i Horten. På øya Mølen i Buskerud finnes også en god bestand. Planten er vintergrønn og derfor lettest å oppdage om vinteren når vertstrærne er uten løv. Den spres ved hjelp av bær som spises av fugl. Frøene er fortsatt spiringsdyktige etter å ha passert gjennom fuglekroppen, og de fester seg lett på greiner.

Mistelteinen ble som første planteart i Norge fredet i 1956. Senere er fredningen utvidet til også å gjelde vertstrærne. Trær med misteltein kan derfor ikke felles eller beskjæres. Epletrær er svært utsatt for misteltein i noen områder i Vestfold, med sterkt reduserte avlinger. Misteltein er en nøkkelart for hele økosystem av organismer.

Nøttesnutebille (Curculio nucum). Først og fremst et problem på hassel. Under visse forhold når nøttebusker står i nærheden av frukttrær, kan de voksne nøttesnutebillene også lage skade på fruktene her. De er i stand til at stikke snuten helt ned i eplet og legge egg i det, uten at larven ferdigutvikles. Svært sjeldent et problem, men kan bli et problem de år hassel har dårlig fruktsetting.

Prikksyke (Bitter pit): Forårsaker brune og harde 2-3 mm flekker i eplekjøttet som kan gå ganske dypt. Skyldes trolig kalsium-, bor- og eller vannmangel som fører til næringsmessig ubalanse. Oppstår på siden med stilk. Det er store sortsforskjeller, men de aller fleste sorter kan få prikksyke. Oppdages sent i fruktutviklingen, og kan oppstå på lager.

Organiske jorddekke under trærne forebygger og løser problemet. Beskjæring på våren minsker også utbredelsen.

Pærebrann (Erwinia amylovora): Sykdom på eple, pære, hagtorn, mispel og mange andre arter i rosefamilien. Den er forårsaket av bakterien Erwinia amylovora. Skudd og greiner på epletrær dør, men dreper sjelden treet slik som er tilfelle hos pæretrær. Første utbrudd i Norge i 1986. Hagtorn er svært mottagelig og bør ikke dyrkes nær eplehager i områder der pærebrann har fått fotfeste (I kyststrøkene mellom Karmøy og Ålesund). Mottakelige sorter bør heller ikke dyrkes i disse områdene.

Rognebærmøll - Argyresthia conjugella: Rognebærmøll finnes over hele landet og har siden slutten av 1890-årene vært det alvorligste skadeinsektet på eple i Norden. Vertplanten i Norge er rogn, Sorbus aucuparia, men den finnes i en rekke andre Sorbus arter. Rogn finnes i de fleste habitater fra fjord til fjell og fra syd til nord. Rogna er synkront vekselbærende hos oss, det vil si at det som oftest er gode bærår samtidig i hele Norge. De blekgule eggene legges på rognebær og rognebærmøllen klekker i mai/juni. Etter klekking gnager larvene seg raskt inn i rognebærene hvor de lever av fruktkjøtt og frø. Rognebærmøll regnes som spesialisert frøpredator på rogn, og utviklingen er derfor godt samstemt med utviklingen til rogna. Når larvene er ferdige slipper de seg ned til bakken og forpuppes i strølaget. Der overvintrer de i et vannavstøtende spinn som beskytter dem mot fuktighet og frost. Preferansen for rogn er sterk, og møllen kan fly gjennom en eplehage for å finne ledig rogn. Eple angripes bare når det er for lite bær på rogna. Angrepne epler får et lite hull i skallet der larvene gnager seg inn. Området rundt hullet blir nærmest svart. Ut av hullet pipler det litt fruktsaft som tørker inn til hvitt pudder. Ved sterke angrep kan det bli mange slike hull i hvert eple. Larvene gnager lysebrune ganger innover i eplet på kryss og tvers, og i enkelte sorter kan de gå helt inn til kjernehuset og spise på frøene. Angrepne epler kan brukes til most eller mos, men er lite appetittlig å spise ferske. I enkelte år kan rognebærmøll gi total skade av avlingen, men i år med nok bær på rogna går eplene helt fri.

Feromonfeller er fremdeles under utvikling, men ingen med stor effektivitet er utviklet enda. Beskjæring av epletreet slik at det får en luftig krone er fordelaktig. Fjerning av nærvoksende rognetrær løser også problemet.

Rosesikade - Edwardsiana rosae: Rosesikade er ofte et plagsomt skadedyr på rose som er hovedvertplanten. Den lever også på eple, pære, plomme, kirsebær, rogn, hagtorn, hassel og på bærvekster som jordbær, bringebær og bjørnebær.Skaden av rosesikade på frukttrær og bærbusker er oftest uvesentlig.

Rød eplebladlus - Dysaphis plantaginea: Rød eplebladlus er ikke så vanlig som grønn eplebladlus, men skaden hver enkelt lus gjør er større. Avhengig av eplesort, så dannes det på bladene røde deformasjoner. Angrep på eplekarten er normalt, som fører til deformerte epler, og enkelte år ødelegges hele fruktavlingen. Utskiller som andre bladlus honningdugg som kan hemme fotosyntesen. Rød eplebladlus overvintrer som egg i barksprekker og ved knoppbaser på epletrærne. Har kun eple som primærvert og hovedsakelig smalkjempe og engsyre som sekundærverter.

Biologisk mangfold er viktig for bekjempelse, siden rød eplebladlus har mange naturlige fiender. Kraftig infiserte greiner kan beskjæres. Sekundærvertsplantene kan fjernes, noe som medfører at de forsvinner. Mot slutten av juli flyr de til sekundærplantene og fortsetter sine liv her og flyr ikke tilbake til epletrærne før på senhøsten for å legge egg. Er det ikke sekundærplanter i nærheten av epletrærne så vil de heller ikke komme tilbake for å legge egg der.

Rød rovtege - Atractotomus mali: Rød rovtege er relativt små teger, mørkt rødbrune eller svarte på farge og bare 3 - 4 mm lange som voksne. De har en lokal utbredelse, ofte assosierte til hagtorn og eple. Arten er vanlig i frukthager i Europa. De kan forekomme i stort antall i enkelte eplehager på Østlandet, men de er ikke funnet i frukthager på Vestlandet. Rød rovtege lever hovedsakelig av spinnmidd, bladlus, bladlopper og andre små insekt, men kan og ta til seg næring fra vertplanten. De kan suge hull på kart som får små koraktige dannelser og kartene faller av.

Rød rovtege opptre sjelden i så stort antall i Norge at den oppleves som et skadedyr slik den oppleves lenger ned i Europa, dens funksjon som nyttedyr overgår skadene.

Rødvorte - Nectria cinnabarina: Saprofytt eller nedbryter som trenger inn i dødt plantemateriale på busker og trær. Kan fungere som skadegjører på levende busker og trær selv om den ikke kan vokse på levende plantevev. Soppen utskiller enzymer som dreper omkringliggende plantevev, og kan slik lage inngangssår for andre patogener.

Rødvorte finnes overalt og er en typisk generalist eller opportunist som vokser på mange arter. Beskjær bort infiserte grener, men vær da nøye med å lage rene kutt der treet/busken lettere kan lage sårhelingsvev. Beskjæring bær gjøres på det tidspunkt som er mest egnet for arten, og bør også gjøres på døde greiner som ikke er infisert av rødvorte.

Sekundære saprofytter: Soppinfeksjoner som følger andre soppinfeksjoner og andre skader ødelegger for lagring og smitter andre lagrede frukter: Fruktskimmel (Rhizopus stolonifer) og penselskimmel (Penicilium sp.)

Skjoldlus - Coccoidea: Skjoldlus er plantelus som lever av å suge ut plantesaft fra plantenes stengel eller bladnerver. De fleste har et skjoldformet utseende og enkelte er derfor godt kamuflert fordi de ikke direkte ligner et insekt. De første symptomene på angrep av skjoldlus ses ofte som et klistrete og skinnende belegg på bladoversiden, kaldt "honningdugg" (samme som hos bladlus).

Kommaskjoldlus - Lepidosaphes ulmi, er den vanligste og mest skadelige skjoldlusarten som angriper frukttrær i Norge. I Norge er kommaskjoldlus funnet på følgende vertplanter: Betula pendula (hengebjørk), Buxus sempervirens (buksbom), Cotoneaster sp. (mispel), Malus domestica (eple), Prunus spinosa (slåpetorn), Pyrus c. cult (pære) og Quercus robur (sommereik). Kommaskjoldlus er utbredt sør for Trøndelag, men utbredelsen er fremdeles dårlig kjent.

Epleullskjoldlus - Phenacoccus aceris, har også fått en viss utbredelse i Norge men skaper sjelden problemer av betydning. Den produserer imidlertid mye honningdugg og skaper fotosynteseproblemer. Siden de sterkeste angrepene i Norge er blitt registrert i hager med stor kjemikaliebruk, så kan man regne med at vi har effektive nyttedyr, som kan og bør utnyttes i kampen mot dette skadedyret.

Bekjempelse bør settes inn når eggene klekkes og larvene er på vandring før de utvikler skjold. På friland er frukttrær og drueranker mest utsatt. Det finne flere spesialiserte rovinsekter til ulike skjoldlusgrupper. Høy biodiversitet er derfor svært viktig ved bekjempelse av skjoldlus. I sørligere land fins en rekke arter marihøner og snylteveps som angriper kommaskjoldlus, men få av disse ser ut å være utbredt hos oss. Men ofte kan man se hull i skjoldet på skjoldlus, som uten tvil må skyldes angrep av snylteveps eller predatorer.

Stor frostmåler - Erannis defoliaria: Larvene lever på ulike løvtrær, inkludert frukttrær og bærbusker. Frostmålerene går helst på eple, mens pære og plomme er minst utsatt. Blader og blomster på hele trær kan bli snauspist enkelte år. Det har vært flere masseutbrudd, særlig på eik i skogområdene langs sørlandet. Der har store skogsområder blitt snauspist. Snauspising påvirker veksten hos trærne. Men den fører sjelden til at trærne dør. Meisekasser og høy biodiversitet er den beste løsningen mot frostmålere.

Syreveps - Ametastegia glabrata: Utbredt på Sør-, Øst- og Vestlandet. Like før høsting kan larvene gnage ganger i fruktene hos epler som er lavthengende. Gangene er runde og korte, 1-2 cm lange inn i eplet. Kan forveksles med gangene til epleglansvikler, men denne har oftest ganger helt inn til kjernehuset.

Larvene til syreveps lever vanligvis inn i stenglene til planter i syrefamilien, for eksempel høymole (Rumex longifolius), engsyre, parkslirekne, kjempeslirekne og hønsegress (Persicaria maculosa). Godt ugressrenhold av disse i umiddelbar nærhet til frukttrærne reduserer problemet med syreveps.

Sølvglans - Chondrostereum purpureum: Sølvglans forårsakes av parasittsoppen Chondrostereum purpureum, som er en relativt vanlig og svært skadelig sykdom i de fleste fruktartene. Den er spesielt fremtredende i rosefamilien.

Ved angrep av sølvglans blir det hulrom mellom det ytre cellelaget og resten av bladplata. Bladene blir seende matte og litt sølvaktige ut, og beskjærer man infisert grein vil man se en sort marg. Når buskene er i ferd med å dø helt ned, dukkar det opp tett i tett med kjuker oppover som videre blir en smittekilde for andre vekster.

Sølvglans er vanlig på frukttre, spesielt på plomme og moreller, men også eple, pære og kirsebær kan få angrep. Soppen er også registrert på solbær, rips, gran, furu og mange løvtre.

Beskjær infisert materiale med sterilt verktøy for å unngå spredning. Ved kraftigere angrep anbefales nedkjæring av hele trær og busker. Beskjæring av plommer og kirsebær sommerstid anbefales, siden sølvglans ikke sporulerer før på høsten og kan dermed ikke angripe åpne beskjæringssår. Sommerstid er det også mulig å se hvilket materiale som er infisert.