Maur
Formicidae

Maur og bladlus

Bladluskolonier tiltrekker seg mange predatorer som blant annet marihøner, snylteveps, blomsterfluelarver og gulløyelarver. Alene har de lite å stille opp mot slike fiender, men maur (Blant annet skogmaur - Formica) beskytter ofte koloniene i bytte mot sukkervann. Det er lett å lure bort maurene med honning, som slik åpner for at rovinsekter kan forsyne seg av bladlusene som da står ubeskyttet.

Blåvinger og maur

Mange blåvinger lever i samspill (symbiose) med maur, hvor larven kan utskille et sukkerholdig stoff og aminosyrer, kalt honningdugg, fra en kjertel på bakkroppens sjuende ledd. Maur tiltrekkes og spiser dette stoffet, samtidig gir dette sommerfuglen en viss beskyttelse.

Bergmynte, timianblåvinge og eitermaur

Eitermaur kan lage reir ved røttene av bermynte, der den hyppig forskyner seg av rotbiter. Forsvarsverket til bergmynten - stoffet Carvacrol - biter ikke på akkurat Eitermaur som det gjør med andre maur. Timianblåvingen oppfatter bergmyntes luftbårne SOS - den karakteristiske oreganolukta - og legger egg på bladene. Larven som utvikler seg slipper seg ned ikledd en duft som dufter lik maurlarvene. Maurne sleper derfor larven inn i tuen til sine egne larver, der timinablåvingelarven snart forskyner seg av maurtuens egne beholdning av maurlarver. I tillegg til luktforkledningen etterligner sommerfugllarven også lydene som maurdronningen lager, en slags bankende sang. Forskerne tror det får arbeidermaurene til å tro at sommerfugllarven er et maurindivid med høy rang – noe som gjør at ingen griper inn når larven herjer som verst. Til slutt har sommerfugllarven mer eller mindre jafset i seg hele kolonien. Bergmynteplanten får atter fred rundt sine røtter, og sommerfuglen kan forpuppe seg.

Maur og Rødnenede parasollsopp

Maur kan i noen tilfelle dyrke parasollsopp mycelium i maurtuer, der soppen fungerer som vertsskap for fordelaktige bakterier. Disse bakteriene fungerer som antibiotika mot ødeleggende mikroparasittsopper (Escovopis). I tillegg mater maurene larvene sine med parasollsopp mycel. Noen måneder etter inpoding infiseres maurtua av et hvitt mycelnettverk. Soppfrukter dannes etter ett eller to år. Hvis maurene forlater tua kan soppflushet bli ganske omfattende. Maur sprer mycelet og tar det med til andre maurtuer hvor de dyrker det videre. Innpoding er veldig lett, barnålegyte spres oppe på tua, maurene drar velvillig gyte ned i tua. Maurtua brytes ganske raskt ned på denne måten, slik at maurkoloniene flytter seg og på den måten mye raskere rydder opp skogbunnen. Den får fart på resirkulering der den normalt foregår ganske sakte, og kunne ikke gjort det uten maurenes hjelp.

Foto ©  Guren Efferus