Mycel tsunami

Innpoding av sopp

Det er vanligst å dyrke sopp fra rene kulturer i sterile omgivelser. Men det er også mulig å benytte naturen som kilde til myceliumdyrking. I sesong flyr det millioner av sporer i hver kubikkmeter luft, der mange konkurrerer om samme habitat og vanskeliggjør kultiveringen av en enkelt art. Man trenger å finne en strategi som gir den ønskede arten en fordel. Fordelen med å benytte naturen som kilde til myceliumdyrking er at man utvikler sopp med et immunsystem som kan tilpasse seg og fungere som en myceltsunami som koloniserer stadig større områder. Rene kulturer må gradvis tilpasses naturlige miljø før de kan begynne å bevege seg på egen hånd. For spiring av sporer se her og for å lage sopp gyte se her.

Dyrking av saprofytter

Stubber

Svovelkjuke på stubbe
Det er best å innpode stubber på våren som står etter trær som er felt på seinvinteren eller våren. Det er lettest å innpode bladfellende trær. En vanlig fremgangsmåte er med innpodede treplugger. Drill hull i treet som passer til trepluggene. Bank inn pluggene, og hullet kan vokses igjen med ostevoks eller bivoks for å beskytte mycelet fra vær- eller insektsskader.

Det er mest effektiv å lage hull til pluggene oppå stubben i en ring rett innenfor kambiet, men en kombinasjon av flere metoder øker sannsyneligheten for å lykkes. Hvis man kombinerer pluggene med sporeolje på motorsag når man sager ned treet og et innokulert hemptau som surres rundt stubben etter å ha laget et skadesår rundt stubben med motorsag som hemptauet felles inn i - så er man godt på vei. Man kan i tillegg også skjære av den øverste seksjonen av stubben og legge en soppgyte av sagflis på toppen og så sette den avkuttede seksjonen på plass igjen, og lage en sandwich av sopp gyten. Utsiden bør da vokses for å unngå insektsinvasjon.

Små stubber gir avlinger tidligere enn store stubber, men de har et langt kortere sopp produserende liv. Hvor fort produksjonen går avhenger blant annet av tettheten i trevirket på stubben og vanninholdet i stubben. Man kan få sopp så fort som etter 8 uker, men normalt får man sopp etter 12-36 måneder.

Sopp floraer gir en pekepinn på hvilke typer sopp som konsumerer hva, men noen saprofytter er opportunister og går på treverk den vanligvis ikke identifiseres med. Shiitake som vanligvis vokser på eik i sitt opprinnelige habitat i Asia, kan gå på en del andre treslag i Norge som eksempelvis alm, or og lønn. Or gir naturlig nok langt tidligere fruktlegemer enn de to andre som gir frukt over mange år.

Tømmer

Ferskt tømmer fra friske trær som er hogget ned på vinteren eller tidlig på våren bør benyttes siden da er sukkerinnholdet ofte høyest. Unngå trær som viser tegn på sykdom eller infeksjon av annen sopp. Kommersielle dyrkere benytter tømmer med en diameter på 10 cm fordi disse er lette å flytte og arbeide med. Det meste av hardved fra bladfellende trær kan benyttes, og her vil også sopp produksjonen variere mye med tetthetheten i trevirket. Mykere trær som or og bjørk produserer sopp svært fort, men produksjonen varer typisk bare i 4-5 år. Eiketrær kan gi produksjon først etter et par år, men kan da holde produksjonen gående i over 10 år.

Innokulering av tømmer med gyte på plugg
Tømmeret bør ikke ligge direkte på bakken, og det bør holdes kjølig og fuktig før det innpodes. Dette er for å unngå at andre sopper kommer først til. 2 måneder er maks lagringstid. Tømmeret bør ha uskadet bark og så lite greiner som mulig. En vanlig fremgangsmåte er med innpodede treplugger. Drill hull i treet som passer til trepluggene. Bank inn pluggene, og hullet kan vokses igjen med ostevoks for å beskytte mycelet fra vær- eller insektsskader. Hullene drilles med 10 cm avstand langs med stammen og med 5 cm avstand rundt stammen. Tømmer som viser null tegn til vekst etter 1 år bør fjernes.

Når tømmeret er gjennomkolonisert så kan du få soppen til å poppe ut ved å "sjokke" tømmeret. Dette gjør du ved å legge tømmeret i vann i ca 1 døgn. Slå deretter tømmeret i enden med en trehammer noen ganger. Dette fungerer med noen sopper som for eksempel shiitake, men ikke for østerssopp. Etter at tømmeret er gitt et sjokk, stilles de opp vertikalt mot et gjerde eller liknende. Ideelt står de i permanent skygge der det er litt luftgjennomstrømming. Shiitake produserer da sopp 10-20 dager. Mengde sopp som produseres kan være så mye som 1/3 av vekten til tømmeret den vokser på.

Noen sopper som innpodes på trær som raskt fortæres slutter å danne frukter så snart barken har falt av, mens andre som eksempelvis svovelsopper produserer lenge etter det.

Døende trær

Mange saprofytter kan være svakt parasittaktige, ved at de angriper trær som er i ferd med å dø av andre årsaker. Blant annet så har blågrå østerssopp denne egenskapen, og den vokser typisk på døende bjørk, eik, lønn og or.

Plassering av sopp gyter av saprofytter

De fleste saprofytter bør ikke eksponeres av for mye sollys og kan med fordel dyrkes i øst- og nordellinger. Bladverk fra diverse planter kan også gi skyggen som er nødvendig. De fleste sopp vokser imidlertid best med litt direkte sollys, siden sollyse drar fuktigheten opp til overflaten og varmer vannet. Hvis kondens dannes etter at sollyset har streifet forbi så fremmer det fruktproduksjon. Noen få sopper er solelskere, som eksempelvis matblekksopp, kjemperøyksopp og de fleste psilocybinsopper som trives godt i mikroklimaet i gress. De fleste sopper trives godt i utkanten av skog, hvor de drar nytte av både litt sol og fuktige forhold.

Det er viktig at sopp gyten utvikler en større mycel membran siden da vil dens spredningskapasitet økes betraktelig, opptil flere meter i måneden. Når flere membraner møtes så bindes de sammen og blir enda sterkere. Hvis man lager en større soppfelt utendørs som utvikler en vellykket membran så vil den hvis den får utvikle seg naturlig spre seg som en heksering der sekundære saprofytter etterhvert tar over i sentrum av ringen. Man får en slags mycelbølge som har et cellulært momentum til å krysse svært fientlige barrierer siden den kan kanalisere næring til tuppen av det bevegende mycelet. Den viktigste oppgave blir herfra å legge til rette for at bølgen opprettholdes ved å lage avfallsfelter soppen kan fortære og vokse videre på.

Flytting av sopp gyter

Når mycel skal flyttes fra en etablert koloni så bør den flyttes i papirposer eller pappkartonger, siden oppgravd mycel dehydrerer raskt. Slik mycel kan holdes levende i dager eller uker så lenge det holdes fuktig på et kjølig og mørkt sted. Mycelet bør hentes fra en dybde på 5-15 cm siden det er på denne dybden mycelet er i raskest vekst og spredning hvis det er etablert som et soppfelt som beskrevet nedenfor.

Å lage et soppfelt

Rydd skogbunnen der soppfeltet skal etableres ned til jordlaget. Spre utover et 5 cm tykt lag med fersk treflis oppå et lag med papp (Gjerne bølgepapp). Fukt treflisene noen minuuter før sopp gyte tilsettes. Tilsett ca 250-500 gram sopp gyte pr kvadratmeter, jevnt på overflaten (Unngå gyte laget av korn, siden insekter kan stikke av med det). Tilsett så et nytt 5 cm lag med treflis på toppen av dette laget. Fukt flisene og legg et nytt lag med sopp gyte i samme mengde og på samme måte som før. Legg så et nytt 5 cm lag med treflis på toppen. Vann på ny. Opprevede biter med bølgepapp kan legges på toppen for å forhindre fordamping. Hvis feltet ikke skal benyttes som koloni for andre felt kan man så noen stauder på toppen av feltet, Spirene vil gi næring til soppen og sørge for tiltrengt skygge og kondens. Når høsten setter inn med regn og staudene visner så stimulerers soppene til vekst mot overflaten av flishaugen. Feltet bør stå uforstyrret i minst 6 måneder, siden oppstarten av mycelvekst gjerne går svært treigt og trenger tid til aklimatisering. Når feltet er gjennomkolonisert så stimuleres det til fruktdannelse ved vanning. Gjerne med vannspreder 1 time på morgenen og 1 time på kvelden.

Mycelet til saprofytter må bevege seg for å beholde vitaliteten. når det når den næringsmessige grensen til et felt, så går det inn i en hvilefase og vil videre død ut hvis det ikke stimuleres videre. Det ligger mer eller mindre i dvale over vinteren. Et felt som er nær ved å dø ut kan reddes ved at det brytes opp og tilsettes mer treflis eller annen egnet næring. Felt bør etableres på våren.

Ulike sopper dyrkes best på ulike måter. En mer spesifisert dyrkningsveiledning med bilder og erfaringer for de ulike artene er ennå ikke utarbeidet, men en slik veiledning planlegges i forbindelse med etableringen av Mycelsenteret.

Saprofytter sammen med planter

Gyte av almeknippesopp
Planter drar ikke bare nytte av en mychorrhiza symbiose, men også av aktiviteten til saprofytter. I Ungarn har det lenge vært en praksis å dyrke Rødbrun bredblad (Danske navnet på 'Stropharia rugoso annulata') sammen med mais. Sopp gyte laget av halm blandes med mais stilker og pløyes ned i jorda. Soppen gjør jorda næringsrik og danner ofte fruktlegemer mellom radene av mais. Avfallet fra maisplantene kastes tilbake til jorda og gjør at soppen forblir på stedet. Kontrollerte forsøk med rosenkål og brokkoli (Utført av Christiane Pischl i 1999 ved Fungi Perfecti) viste en 4-6 dobling i avling ved samplanting med Almeknippesopp (Hypsizygus ulmarius). Det samme forsøket viste at Blågrå Østerssopp hadde en negativ effekt på plantevekst- og avling. Forsøket viste også store forskjeller mellom hvilke planter som dro nytte av hvilke type sopp.

Dyrking av mykorrhiza sopper

Tusenvis av sopp arter danner mykorrhiza symbiose med trær. De fleste karplanter, og særlig trær, kan være i symbiose med forskjellige arter mykorrhiza. I et livsløp til et gammelt tre kan det ha vært i symbiose med over hundre arter mykorrhiza. Mykorrhiza sopper som er minst kritisk til type tre det danner mykorrhizasymbiose med er mest verdifulle i en skoghagesammenheng. Dessverre er det kun et fåtall som er kommersielt tilgjengelige som sporeinokulum. Ekornnøtt (Rhizopogon), trollrøyksopp (Pisolithus) og Glomus danner mykorrhiza symbiose med 80% av alle trær i temperert klima.

Stauder og årlige planter drar også stor nytte av å vokse sammen med mykhorrhiza, og frøplanter drar stor nytte av en tidlig symbiose siden soppen hjelper planten med innsamling av næring samtidig som den beskytter mot parasitter. Når frø blandes med sporer av mykorrhiza sopp og spirer omtrent samtidig så trives frøplanten svært godt innen den beskyttende kappen til mycelet. Frø spirer normalt raskere når de blandes med sporer.

Det er en stor fordel å benytte sporer samlet inn lokalt. Klima, fientlige planter og mikroflora varierer stort og lokal sopp har tilpasset seg disse faktorene.

Men med det sagt, så er det svært vanskelig å dyrke frem mykorrhizasopp under kontrollerte forhold i laboratorie eller drivhus før plantene plantes ut. Eksempelvis så trenger man med kantareller minst 3 organismer til stede samtidig: Vertstreet, mycel eller sporer fra soppen og riktig mikroflora i jorda. Den røde gjærsoppen rhodotorula glutinis er avgjørende for å stilmulere til spiring av sporene. Livssyklusen til kantarellen har videre andre biologisk kompliserte aspekter som må times riktig som også bidrar til at den er svært vanskelig å "temme".

En enklere måte er å plante unge frøplanter eller stiklinger uten symbiose i rotsonen til trær med kjent symbiose til ønsket sopp. Etter noen år kan frøplanten graves opp og inspiseres for om symbiose er etablert, og plantes på permanent voksested. En slik symbiose med lokal sopp har mye større sjanse for å lykkes. For store rot-/ og mycelforstyrrelser hos vertstreet kan imidlertid ødelegge symbiosen, spesielt hvis mycelet ligger åpent uten noen form for tildekking. Sørg derfor for å dekke til såret, og forsyn deg ikke for grådig av rotsonen til et tre.

En annen teknikk som kan fungere er å lage en sporesuppe ved å blande inn godt modne sopper i en 10 liter bøtte med vann. Tilsett en teskje med bordsalt for å forhindre bakterievekst. Tilsett 2 dl immutines eller annen kilde til huminsyrer for å stimulere til sporespiring. La blandingen stå mellom ett og to døgn i en temperatur mellom 10 og 25 grader celsius. Frøplanter kan så dyppes i suppa, eller suppa kan helles over rotsonen til unge trær og busker som har en mulighet til å danne symbiose med arten.