Sopp

Sopp dukker naturlig opp i skoghagen etterhvert, mykorrhiza sopper som lever i symbiose med planter via røttene på plantene, og nedbrytningssopp som angriper levende og dødt treverk. I en skoghage er det fullt mulig å manipulere blandingen av sopp ved å innføre gode spiselige sopp eller sopper med andre fordeler.

Kultivering av sopp utendørs består i grove trekk av å forberede underlaget soppen skal vokse på, innpode soppsporene, deretter tar naturen seg av resten - med unntak av stedvis vanning der det blir veldig tørt.

Mykorrhiza sopper

Mykorrhiza koloniserer vertsplantens røtter hvor den får en relativt konstant tilførsel av karbohydrater, hovedsaklig sukkerarten heksose som soppen omdanner til mannitoler, arabitoler og eritritoler. Til gjengjeld hjelper soppen planten med å suge opp vann og mineraler og sporstoffer.

De aller fleste trearter, og mange stauder, toårige og årlige - ikke bare lever i symbiose med mykorrhizaer, men er avhengig av dem. Mykorrhizasymbiosen kan i tillegg redusere tørke og temperaturstress, øke røttenes levetid, forbedre nitrogenfiksering, gi beskyttelse mot patogener. Soppmycelet kan også transportere nitrogen og fosfor fra planter som har mye tilgang til mineraler til planter som vokser i mineralfattig jord - titalls meter unna. Planter som vokser med en ideel symbiose med mykorrhiza sopper kan gi 4-5 ganger så store avlinger som planter som ikke lever i symbiose i det hele tatt.

Mykorrhizasoppene tåler de fleste jordsmonn, men er veldig sårbare for forstyrrelser i jorda, bar jordoverflate og nitrogenmangel. Moderne jordbruk er derfor fullstendig ødeleggende for soppen.

De fleste mykorrhizasoppene er ikke knyttet til en spesiell plante, men vil danne symbiose med mange forskjellige arter. En enkelt mykorrhizasopp kan danne symbiose med mange planter på tvers av arter, og kan der den kan vokse uforstyrret bre seg over mange tusen mål. Dette er også grunnen til at relativt solelskende arter kan klare seg i skyggefull skog som småtrær: unge trær har vansker med å danne sukker via fortosyntese når den vokser som underskog, soppen henter da typisk sukker fra rotsonen til større trær - og de kan også hente det fra selve treet. Kontrollerte forsøk har illustrert at mengde sukker som hentes er proporsjonal med mengde skygge.

I listen under er noen utvalgte spiselige mykorrhizasopper (Ektomykorrhiza), og i parantes står det hva de typisk danner symbiose med.

Skivesopper

Rødnende fluesopp - Amanita rubescens (Løv- og barskog i store deler av landet. Sommer og høst. Må forvelles)
Gul ringløs fluesopp - Amanita crocea (Bjørk. Løvskog. Hele landet, sommer og høst).
Rabarbrasopp - Chroogamphus rutilus (Furu. Hele landet. Sommer og høst)
Grønn anistraktsopp - Clitocybe odora (Bar- og løvskog i hele landet på høsten)
Rimsopp - Cortinarius caperatus (Fjellbjørkeskog. Nåletrær, bøk)
Sleipsopp - Gomphidius glutinosus (Gran. Hele landet. Sommer og høst)
Søtvokssopp - Hygrophorus camarophyllus (Furutrær. Hele landet på høsten)
Olivenbrun vokssopp - Hygrophorus olivaceoalbus (Granskog. Hele landet på høsten)
Furumatriske - Lactarius deliciosus (Furu. Nord til Troms. Sommer og høst)
Hvit pepperriske - Lactarius piperatus (Eik og bøk. Sør i landet, sommer og høst. Må avkokes og saltes)
Rødbrun pepperriske - Lactarius rufus (Barskog og fjellbjørkeskog. Hele landet, høst. Må avkokes og saltes)
Granmatriske - Lactarius sanguifluus (Gran. Hele landet, sommer og høst)
Svovelriske - Lactarius scrobiculatus (Gran. Høst. Må avkokes og saltes)
Skjeggriske - Lactarius torminosus (Bjørk. Hele landet. sommer og høst. Må forvelles)
Hulriske - Lactarius trivalis (Bar- og løvskog, særlig gran og bjørk. Hele landet, sommer og høst. Må avkokes eller saltes)
Lodden hvitriske - Lactarius vellerus (Eik og bøk. Løv- og barskog. Nord til Nordland, sommer og høst. Må avkokes eller saltes)
Mandelriske - Lactarius volemus (Løvtrær og bartrær. Helst med eik eller gran. Nord til Møre og Romsdal. Sommer og høst)
Grønnkremle - Russula aeruginea (Bjørk. Hele landet, sommer og høst)
Mild gulkremle - Russula claroflava (Bjørk i fuktig jord. Hele landet, sommer og høst)
Broket kremle - Russula cyanoxantha (Bladfellende trær)
Gulrød kremle - Russula decolorans (Barskog og bjørk nord i landet. Hele landet, sommer og høst)
Gaffelkremle - Russula heterophylla (Løvtrær)
Mandelkremle - Russula integra (Barskog - forvekslingsarter vokser for det meste i løvskog. Hele landet, sommer og høst)
Olivenkremle - Russola olivacea (Bøk)
Storkremle - Russula paludosa (Løvtrær)
Nøttekremle - Russula vesca (Løvtrær)
Sildekremle - Russula xerampelina (Løvtrær - særlig bøk og eik)
Silkemusserong - Tricholoma columbetta (Bjørk. Hele landet på høsten)
Bjørkemusserong - Tricholoma fulvum (Eik og bjørk. Løvskog. Nord til Troms på høsten)
Gråmusserong - Tricholoma portentosum (Bartrær)

Kantareller og trompetsopper

Kantarell - Cantharellus cibarius (Helst bjørk, men både både løv- og bartrær. Hele landet, tidlig sommer til høst)
Traktkantarell - Craterellus tubaeformis (Løvskog, men oftest i barskog. Nord til Nord-Trøndelag, på høsten)
Sort trompetsopp - Craterellus cornucopioides (Næringsrik løv- og barskog. Nord til Nordland på høsten)
Gul trompetsopp - Craterellus lutescens (Kalkrik barskog. Nord til Nordland på høsten)

Rørsopper

Bleklodden steinsopp - Boletus aestivalis (Løvtrær - særlig eik og bøk)
Steinsopp - Boletus edulis (Løvtrær og bartrær. Hele landet, sommer og høst)
Ildrørsopp - Boletus luridus (Løvskog, helst med eik. Nord til Troms, sommer og høst)
Blodrørsopp - Boletus luridiformis (Helst løvskog, men også barskog. Nord til Nord-Trøndelag, sommer og høst)
Rrødbrun steinsopp - Boletus pinophilus
 
Eikeskrubb - Leccinum quercinum (Eik)
Brunskrubb - Leccinum scabrum (Bjørk. Hele landet, sommer og høst)
Svartskrubb - Leccinum variicolor (Bjørk. Hele landet, sommer og høst)
Rødskrubb - Leccinum versipelle (Bjørk. Hele landet, sommer og høst)
Lerkesopp - Suillus grevillei (Lerk. Hele landet, sommer og høst)
Smørsopp - Suillus luteus (Furu. Hele landet, sommer og høst)
Sandsopp - Suillus variegatus (Furu. Hele landet, sommer og høst)
Svartbrun rørsopp - Xerocomus badius (Løvtrær og bartrær. Nord til Nord-Trøndelag, sommer og høst)
Ruterørsopp - Xerocomus chrysenteron (Løvskog, helst eik eller bøk. Nord til Sør-Trøndelag, sommer og høst)
Fløyelsrørsopp - Xerocomus subtomentosus (Løvtrær og bartrær. Hele landet, sommer og høst)

Poresopper

Fåresopp - Albatrellus ovinus (Moserik granskog. Nord til Nordland på høsten)

Piggsopper

Blek piggsopp - Hydnum repandum (Løvtrær og bartrær)
Rødgul piggsopp - Hydnum rufescens (Gran, furu, bøk og sommereik. Hele landet, sommer og høst)

Trøfler

Burgund-trøffel - Tuber uncinatum (Innført på eik og hassel)
Hagetrøffel - Tuber borchii (Løv- og barskog, særlig hassel og eik. Sør- og Østlandet)

Saprofytter (nedbrytningssopper)

Sopp er uten tvil linken som mangler for å danne en fungerende permakultur (permanent landbruk). Ikke bare fungerer sopp som en rik proteinkilde for menneskelig konsum. Nedbrytningssopper resirkulerer avfallsprodukter fra jordbruk og skogbruk, de frigjør næringsstoffer til andre organismer i økosystemet. Jorda soppen produserer opprettholder alt liv. Et økosystem kan best ivareta menneskelig tilstedeværelse, når næringsstoffer resirkuleres tilbake til jorda ved hjelp av sopp.

Primære saprofytter

Disse er de første soppene som setter seg på gress, døde insekter og dyr, tømmer og stubber, og er typisk svært hurtigvoksende. Stubber i skoghagen er en potensiell kilde til problemer - spesielt på grunn av invaderende parasittsopper som honningsopper (Armillara spp), som etablerer seg på stubben og seinere sprer seg til friske trær. Det er svært energikrevende å fjerne stubber så en bedre og enklere måte er å kolonisere stubben med en annen fordelaktig sopp før problemet oppstår. Bruker du sporer til en god spiselig sopp, kan det ta alt fra noen få måneder til flere år før du kan høste sopp. Stubber med inntakte røtter er spesielt egnet til dette formålet, fordi vann blir konstant trukket opp via kapillærkraft gjennom døde treceller fra jorda. Stubber i delvis eller full skygge fungerer best. Gamle stubber kan i de fleste oversees siden de allerede er kolonisert av sopp. Med litt kjennskap kan imidlertid egnede følgesopper innokuleres, og i noen tilfeller kan flere sopper opptre på samme stubbe.

Saprofytter frigjør og absorberer en rekke sentrale mineraler og sporstoffer (eksempelvis fosfor, sink og kalium) som blir til frigjort i en planteabosberbar form når soppen råtner. Der en sopp er oppgitt å vokse på både løv- og bartrær er det ofte snakk om forskjellige varieter av soppen. En varietet som kan vokse på løvtrær vil sjelden eller aldri vokse på bartrær.

Vintersopp - Flammulina velutipes (Primært på hardvedtrær, noen ganger på bartrær. Sent på høsten og vinteren ved mildvær. Hele landet)
Maitake, Korallkjuke - Grifola frondosa (Stubber og og basen av døende hardvedtrær som eik, alm, bøk og lønn. Veldig sjelden på bartrær)
Koralpiggsopp - Hericium coralloides (Stubber og tømmer fra løv- og bartrær)
Teglrød svovelsopp - Hypholama sublateritum, Hypholama lateritium (Stubber og tømmer fra løvtrær, hovedsaklig eik)
Vanlig svovelsopp - Hypholama capnoides (Stubber fra løv- og bartrær. Hovedsaklig bartrær. Hele landet. Sommer og høst)
Almeknippesopp - Hypsizygus ulmarius (Stubber og tømmer av alm, bøk, lønn og eik)
Svovelkjuke - Laetiporus sulphureus (Stubber og tømmer fra løvtrær)
Shiitake - Lentinula edodes (Tømmer fra løvtrær - særlig eik)
Bjørkeøsterssopp - Pleurotus pulmonarius (Stubber og tømmer fra løv- og bartrær)
Blågrå Østerssopp - Pleurotus ostreatus (Stubber og tømmer fra løvtrær)
Blomkålsopp - Sparassis crispa (Stubber og tømmer fra bartrær og eik)

Sekundære saprofytter

Bryter ned trevirke som allerede er brutt ned av primære saprofytter og bakterier. De kan dyrkes på sagflis, treflis og tømmer som allerede er brukt til å dyrke sopp. Disse soppene kan dyrkes i de mørkere stedene av skoghagen, ved å legge et lag av innpodet sagflis/treflis på bakken. Sagflis og treflis må være fersk og ideel blanding er 50/50 i volum. Våren er beste tid for innpoding. OBS. Konkurranse fra annen sopp er en større risiko her, slik at man trenger en stor innpodingsdose. Snegler er også et problem, slik at soppen bør høstes når den er ung.

Knollsjampinjong - Agaricus abruptibulbus (Gran)
Åkersjampinjong - Agaricus arvensis (Hele landet sommer og høst)
Kongesjaminjong - Agaricus augustus (Barskog, men også løvskog. Nord til Sør-Trøndelag på høsten)
Beitesjampinjong - Agaricus campestris (Hele landet sommer og høst)
Blodsjaminjong - Agaricus silvaticus (Gran. Bartrær. Nord til Troms. Sommer og høst)
Snøballsjampinjong - Agaricus sylvicola (Hele landet sommer og høst)
Vårfagerhatt - Calocybe gambosa (Nord til Nord-Trøndelag på kalkrik jord. Mai, juni og høst)
Rødnende parasollsopp - Chlorophyllum rhacodes (Barskog, maurtuer o.l. over hele landet. Sommer og høst)
Matblekksopp - Coprinus comatus (Sagflis fra hardt trevirke)
Shiitake - Lentinula edodes (Sagflis fra hardt trevirke - særlig eik)
Blå ridderhatt - Lepista nuda (Bar og løvskog i hele landet på høsten)
Stor parasollsopp - Macrolepiota procera (Åpen bar- og løvskog sør i landet. Sommer og høst)
Bjørkeøsterssopp - Pleurotus pulmonarius (Sagflis fra løv- og bartrær)
Blågrå Østerssopp - Pleurotus ostreatus (Sagflis fra løvtrær)

Uforpliktende mykorrhiza

Morkler stiller i en klasse for seg ved at de kan leve som rene saprofytter, men også symbiotisk med trær. Denne symbiosen fremstår som uforpliktende og sesongbasert. Morklene overvintrer inne i sclerotier, og lever da ikke symbiotisk med vertsplanter. Kontrollerte studier viser at frøplanter vokser raskere med spissmorkelsymbiose. Spissmorkler kan danne store kolonier med frukter rundt trær de har symbiose med, disse koloniene blir særlig store når vertstreet dør.

Spissmorkel - Morchella spp. (Symbiose med gran, eple og alm)

Endofytter

Endofytiske sopper er primært fordelaktige sopper som har et partnerskap med planter (stauder, busker og trær) uten at dette er en mykorrhizasymbiose. Myceliet går inn mellom celleveggen til plantene uten å penetrere dem, soppen forbedrer næringsopptaket til planten, og beskytter mot parasitter, skadeinsekter og andre sopper. Endofytiske sopper er også på samme måte som saprofytter mye lettere å dyrke enn mykorrhizasopper. Mange endofytiske sopper syntes å ha mistet sin evne til å produsere sporer og lever i et kontinuerlig myceliumstadie. Typisk har også endofytiske sopper blitt ansett som parasittsopper, et syn som også er vanlig i dag siden mye av kunnskapen rundt disse soppene er nyoppdagelser. Det er imidlertid i ferd med å bli en etablert kunnskap at endofytiske sopper er svært effektiv prevensjon mot honningsopper (og andre paraittsopper) og sykdommer relatert til honningsoppene. Endofytiske sopper er sjeldent spiselige sopper, men ofte medisinske sopper.

De fleste planter har endofytiske sopper som vokser inne i seg, mellom celleveggene. Siden de vokser under overflaten på planten, så er de oftest skjult eller viser seg som misfarging på blader - men plantene er ikke syke. I stedet er en ny praksis begynt å vokse frem med å benytte endofytiske sopper for å øke visse typer avlinger.

Knuskkjuke - Fomes foementarius (Bøk, bjørk, or, lønn og hickory - Er også en primær saprofytt)
Chaga/ Kreftkjuke - Inonotus obliquus (Bjørk, or, bøk og agnbøk - vanligst på eldre bjørketrær - Er også en primær saprofytt)
Silkekjuke - Trametes versicolor (Løvtrær - Er også en primær saprofytt)

Myco skoghagebruk

Sopp er skoghagens viktigste immunsystem. Planter svekkes av stress (tørke, forurensing etc), sykdommer og utsulting. Ved å matche kompatible planter og insekter med introduserte primære saprofytter i et nytt system, så kan man for en stor del styre økosystemets utvikling. Spesielt der det er drevet tradisjonelt landbruk eller snauhogst kan man få en knallstart på skoghagen hvis en danner grunnlaget med sopp først. Sopp kan også benyttes til filtrere rent vann og rense opp forurensing og tungmetaller i områder som i utgangspunktet er lite egnet for matauk. Hver art har et mycelium som bryter ned organisk materie med hver sin egne unike mix av av enzymer og syrer. For å unngå at soppen utkonkurreres av uønskede arter så bør man ta utgangspunkt i stedegne arter av sopp som er konkurransedyktige akkurat i det området. Saprofyttfloraen vil i en utviklet skoghage opprettholdes ved bladavfall og annet avfall, men bør hjelpes ved innførsel av annet egnet materiale når hagen er ung. Det er en stor fordel å velge arter som har en fordelaktig interaksjon med bakterier og planter, og som er sterke konkurrenter til honningsopper, rotkjuke og andre skadelige parasittsopper. Svovelsopper, psilocybinsopper, silkekjuke, reishi (lakk-kjuke) og blomkålsopp er gode kandidater til dette formålet.

Sopp som mat og medisin

Soppens innhold varierer stort fra art til art, hvor de vokser og hva soppen vokser på, men generelt sett er sopp svært rik på proteiner (3-35% av tørrvekt) og har et høyt antioksidant nivå. Sopp er uten kolestroler, A- og C-vitaminer. De er en god kilde til vitamin B2, B3 (Niacin) og B5. Lyselskende sopp er også en god kilde til vitamin D og andre vitaminer. Eksempelvis inneholder 1 gram soltørket Korallkjuke nok D-vitamin til å dekke 1 persons daglige behov. Korallkjuke kan slik bli en enkel tilgjengelig lokal kilde til D-vitamin der denne mange steder mangler. Innendørsdyrket sopp som finnes i matbutikken inneholder ikke større mengder vitaminer. Sopp har et stort fiberinnhold (20-50 % av tørrvekten). De er en veldig god kilde til sentrale imunstimulerende mineraler som selen, kobber og kalium. I tillegg inneholder mange sopper andre viktige medisinske helsefremmende komponenter.

Sopp har mange gastronomiske anvendelsesområder og kan bakes, grilles, stekes, friteres og benyttes i suppe, te og mye annet.

Sopp produserer enzymer (for å bryte ned plantevev) og enzymhemmere. Begge disse egenskapene gjør sopp til en stor ressurs for en rekke sykdommer. Sopp som medisin er en ung vitenskap som nylig har fått økt oppmerksomhet. D-vitaminmangel som trolig er en viktig årsak til beinskjørhet, bryst- og prostatakreft, lungekreft og andre sykdommer relatert til nedsatt immunforsvar, kan forebygges med D-vitaminrike utendørsdyrkede sopper som korallkjuke, shiitake og silkekjuke. Sopp kan være den beste landbaserte kilden til D-vitaminer.

Sopp må kokes eller varmebehandles før bruk for at de tykke celleveggene skal brytes ned. Disse vil ellers sørge for at soppen går ufordøyd gjennom tarmsystemet og gir liten eller ingen næringsverdi.

Sopp MÅ dyrkes økologisk, industrielle toksiner ødelegger helsefrembringende effekt. Økologisk dyrking er heller ikke tilstrekkelig for at sopp er trygg å spise - man må ha ytterligere kunnskaper om jordsmonnet eller mediet den vokser på, jfr Tungmetaller, gift og sopp.