Philip - Pære
Pyrus communis

Blomstergruppe B. Triploid. Fruktene høstes mot slutten av september, første halvdel av oktober. Kan lagres til november, til desember i kjølelager.

Belgisk sort. Alt opp av professor van Mons og spredd fra hans planteskole i Brussel fra 1819. Sorten ble snart spredt til andre land. Den kom til Norge før 1850, men ble først mer plantet etter 1900. Av frukttellinga i 1946 er den den tredje mest dyrkede sorten med nesten 10%, 10-11000 trær. Den er nesten ikke plantet i innlandsbygdene, men mye ellers og mest i Rogaland og Hordaland.

Frukten er stor til svært stor. Avstumpet kjegleform, noen ganger mer pære- og eggformet. Skallet har litt glans. Grunnfargen er ved full modning lysegul med grønne partier, ofte med noe rød dekkfarge i kraftige striper og flekker på solsiden. Rustpunkter og store rustflekker mot stilkenden. Fruktkjøttet er hvitt til hvitgult, fast, grovt, saftig, søtt, noe syrlig og litt aromatisk. Svært god spisepære.

Nokså hardfør i de beste pæredistriktene, og tåler mer enn Moltke, men fruktene trenger lang og varm sommer for tilstrekkelig modning. I bedre distrikt er ikke varmen like viktig, bare sommeren er lang nok. Den kan derfor plantes ganske langt ut mot kysten, og det er behovet for sommerlengden som gjør den uegnet for innlandsbygdene på Østlandet. Treet trenger vindle for ikke å blåse ned. Sorten er lett å dyrke og har ikke spesielle krav, men varm og god jord gir best frukter. Treet vokser som ungt ganske kraftig på frøstammer, og danner ei brei og lav krone med hengende greiner. Treet blir stort, og kan med hell også dyrkes på kvedegrunnstammer. Kommer tidlig eller middels tidlig i bæring, gir store og årvisse avlinger når treet stelles godt.

Har svært god resistens mot soppsykdom. Skurv og kreft kan forekomme.