Blomstergruppe B. Delvis selvfertil, men noe dårlig pollen. Høstes sist i september eller begynnelsen av oktober. Holder seg til november, på kjølelager til jul.

Dansk sort. Funnet av hoffjegermester Carlsen i landsbyen Skjendsved på Sjælland rundt 1850, som senere fikk sorten oppkalt etter sin fru. Dyrkes nå nesten bare i de nordiske land. Til Norge kom sorten rundt 1860, men ble først mer vanlig rundt 1900. Av frukttellinga i 1946 kan man se at sorten dyrkes i alle pæredistrikter med totalt litt i overkant 2500 trær på landsbasis.

Frukten er middels stor til stor, pære- til toppformet. Skallet er glatt, glinsende, ofte litt fettet. Grunnfargen er gressgrønn, ved full modning nesten sitrongul. Solsiden kan bli dekket av en svak grønn-oransje tone, med mange små mørkegrønne punkter som gjerne blir olivengrønne. Fruktkjøttet er hvitt, fast, søtt, smeltende og med litt aroma. God spisepære som kanskje mangler litt syrlighet i smaken, svært god i de aller beste distriktene.

Treet er ikke veldig hardført, selv i de beste pæredistriktene kan det av og til få vinterskader. Sorten krever en lang og varm sommer, men når også brukbar utvikling i strøk med noe kortere sesong, bare den er varm nok. I nedbørsrike områder passer den ikke. Kravfull sort. Jorda må være dyp, varm, næringsrik og ikke for lett. Tynning av karten er sjelden nødvendig. Treet vokser kraftig, først pyramidalt, senere mer utbredt. Og danner en mer eller mindre rund krone. Kan bli stort og gammelt. Fungerer bra på både frø- og kvedegrunnstammer. Kan også podes på Sorbus-grunnstammer. Etter gode fruktår følger gjerne flere hvileår.

I kyststrøk med mye nedbør er den svært mottagelig for skurv, frukttrekreft og monilia, og mottageligheten er også til stede i tørrere strøk.