Viktig melding!

Vi utfører for tiden omfattende vedlikehold som forberedelse til den nye nettstedet. I løpet av denne perioden kan du støte på følgende problemer:

  • Bilder vises ikke
  • Koblinger som er ødelagte eller fører til manglende sider
  • Innhold som ikke vises riktig
  • Utdatert eller feilaktig informasjon
  • Funksjonelle elementer (som skjemaer eller knapper) fungerer ikke
  • Feil eller uventet oppførsel
  • Navigasjonsproblemer eller ødelagte menyer

Hvis du opplever noen av disse eller andre problemer, kan du gi oss beskjed ved å sende en e-post til teknisk@efferus.no . Tilbakemeldingene dine er uvurderlige for å hjelpe oss med å forbedre nettstedet. Takk for din tålmodighet og forståelse.

Ektomykorrhiza og Endomykorrhiza

Nåletrær og hardvedtrær danner hovedsaklig mykorrhiza med ektomykhorrhiza (ektotrofe), mens mykvedtrær, busker, stauder, grønnsaker og årlige planter hovedsaklig danner mykorrhiza med endomykorrhizaer (endotrofe).

Tidligere opererte man med disse to hovedkategoriene mykorrhiza, i dag opererer man med 7 underkategorier til disse.

Mykorrhizasopp fungerer som forlenger av røttene til 95% av alle viltvoksende planter. De entrer roten for å skaffe en konstant tilgang på karbon som planter utsondrer via røttene. Sopp klarer ikke å produsere sin egen karbon.

Til gjengjeld bryter mykorrhiza ned organisk materiale, frigjør mineraler som den absorberer og forsyner videre til planterøttene. Endomykorrhiza holder faktisk på nesten 30% av det totale karbonet i jorda. Planter kan ikke fungere normalt uten disse soppene, med mindre man tilfører næring på annen måte. Tilført næringa uten tilstedeværende mykorrhiza forsvinner ofte ned til grunnvannet, andre vannkilder eller bindes av andre jordpartikler. De utgjør et betydelig forurensingsproblem.

Ektomykorrhiza

De fleste av de over 4000 kjente artene ektomykorrhizasoppene tilhører gruppene Ascomycota (som danner underjordiske soppfrukter, blant annet trøfler) og Basidiomycata (Blant annet storsoppene).

Blant familiene i efferuweben som er ektotrofe har vi bjørkefamilien, bøkefamilien, furufamilien, vierfamilien og myrtefamilien. Blant slektene er Carya, Castanea, Corylus, Gaultheria, muligens Juglans, Quercus, Sorbus og Tilia ektotrofe. Eksempelvis er ikke ask, alm (Ulmus) og lønn (Acer) ektotrofe med storsopp eller trøfler.

Ektomykorrhiza sopper danner et skjold eller en kåpe rundt roten den infiserer, den øker overflaten til roten og holder på mye vann med denne kåpen. Infiserte røtter har en tendens til å være tykkere og kortere enn ikke infiserte røtter. De har også et nettverk av hyfer som vokser mellom cellene i rota og cellene utenfor der utveksling av næring tar plass. Infiserte røtter har påvist større motstandsdyktighet mot patogener.

Arbutoid mykorrhiza (Tidligere ektomykorrhiza)

Vekst innen og mellom røttenes barkaktige celler. Eksterne hyfer. Springfrøfamilien, eksempelvis Arctostaphylos slekten i lyngfamilien – blant annet melbær.

Monotropoid mykorrhiza (Tidligere ektomykorrhiza)

Ektendomykorrhiza (Tidligere ektomykorrhiza)

Noen trær kan danne symbiose med begge på en gang, blant andre gjelder dette or, bjørk, poppel, gran og pil.

Endomykorrhiza

Ca. 150 kjente arter endomykorrhiza danner symbiose med over 200000 plantearter, og alle soppene tilhører ordenen Glomales. Endomykorriza sopp er avhengig av symbiose og kan ikke overleve uten. Endomykorrhiza sopper invaderer celleveggene i planterøtter, men ikke selve cellemembranen. Dette er kun synlige med forstørrelsesglass. Hyfene lager en greinlik struktur som røttenes cellemebran dekker til. Disse hyfeklasene lager et stort overflateområde for overføring av næringsstoffer. Det er en ren utveksling ved cellemembranene til soppen og planten uten at soppen penetrerer planten.

Arbuskulær mykorrhiza (AM - Tidligere Endomykorrhiza)

Vekst innen røttenes barkaktige celler. Eksterne hyfer. Nær 70% av alle arter som danner mykorrhiza faller innunder denne varianten – det meste av jorbruksproduksjon. De fleste blomsterplanter – årlige og stauder, og noen nakenfrøede planter som Barlindslekten, Thujaslekten og Redwoodslekten. Moser og bregner.

Soppene er for det meste generalister, men det er også noen artsspesifikke symbionter. Foruten de aller fleste staudene i efferusweben (Unntatt stolthenrikmelde, stjernemelde og rabarbara som er uten mykorrhiza) så danner busker og trær fra følgende slekter slik mykorrhiza: Acer, Actinidia, Amelanchier, Aronia, Cercis, Cornus, Cydonia, Diospyros, Ficus, Ginko, Gleditsia, Halesia, Hamamelis, Koelreutaria, Lavandula, Malus, Mespilus, Morus, Myrtus, Parthenocissus, Rhus, Ribes, Robinia, Rosa, Rubus, Sequoia, Shepherdia, Ulmus, Viburnum, Vitis, Wisteria, Ziziphus.

Ericoid mykorrhiza (Tidligere Endomykorrhiza)

Vekst innen røttenes barkaktige celler. Eksterne hyfer. Mye innen Lyngfamilien – blant annet blåbær, tranebær, krekling og røsslyng.

Orkide mykorrhiza (Tidligere Endomykorrhiza)

Uten mykorrhiza

Noen få plantearter danner ikke mykorrhiza, ekesmpelvis planter fra amarantfamilien (Stjernemelde, stolthenrikmelde), nellikfamilien (Såpeurt, gresstjeneblom), korsblomstfamilien (Engkarse, tatarisk strandkål, strandkål, steinsennep, brønnkarse, wasabi, buskstrandkål, russekål og løkurt) og rabarbara.